hits

Han blir Norges nye statsminister

 

Med næringslivet på laget.

 

Arbeiderpartiet kalles ørnene i norsk politikk, fordi de fleste politiske reformene etter krigen, har Arbeiderpartiet stått for.

Jonas Gahr Støre vil gi «ørnen» større vingespenn etter at han nå overtar ørneredet i Norges største parti, et regjeringssugent parti.

Etter åtte år med Jens Stoltenberg, var det norske folket lei, noe de ga klar beskjed om i valget i fjor.

At Jens finner seg noe annet å gjøre, er derfor ikke sjokkerende.

Erna gjør det lett for Jonas
Det som imidlertid er litt sjokkerende, i hvert fall for flere av Høyre og Frps velgere, er hvor lite de blå-blå har fått utrettet i det snaue året de har vært med makten.

Erna & co har klart det kunststykket å miste grepet om velgerne og er snart i mindretall på meningsmålingene igjen.

Lite har skjedd, selv om noen nok vil sette pris på at det blir lov å bruke Segway og at det har blitt flere åpningsdager på polet.

Rett skal være rett. De har også fjernet arveavgiften, redusert formuesskatten bitte, bitte, bitte lite og bevilget noen ekstra milliarder kroner til vei. Og sikkert litt til.

Men fortsetter de som nå, med en statsminister som nesten ikke sier noe, og en leveranse til sine velgere som ikke holder mål, gjør de det veldig enkelt for Jonas.

Men først skal han vinne partiet. Om ikke det blir å hoppe etter Wirkola, så er det ikke langt unna. Jens har vært den ubestridte lederen i Arbeiderpartiet de siste 12 årene, etter at han danket sin argeste rival, Torbjørn Jagland, ut over sidelinjen.

Ikke siden Einar Gerhardsen har noen vært så lenge sammenhengende statsminister som Jens. I hele åtte år var han Norges ubestridte leder.

Hva er forskjellen på Jens og Jonas?
Og nesten alltid ved sin side, var Jonas. Jeg husker jeg var på en joggetur helgen etter valget i 2005 ved Sognsvann. Da traff jeg selvfølgelig på Jens og Jonas som gikk tur og garantert diskuterte regjeringskabalen. Noen uker senere ble Jens statsminister og Jonas utenriksminister.

Jonas og Jens er veldig like. Begge kommer fra Oslo-Vest, begge er akademisk veldig skolerte, kunsten å kommunisere kan de begge, klima er viktig for dem og de setter den økonomiske politikken i sentrum.

Bortsett fra at Jonas arvet en god del millioner av kroner mer enn Jens, hva er forskjellen på de to?

Svaret er enkelt. Nesten ingenting. Jonas vil videreføre Jens sin politikk; stø kurs, solid økonomi, ikke bruke for mye av oljeformuen, klima, helse, kunnskap med mer.



Makro-Jens - Mikro-Jonas
Men det er en ting hvor jeg tror vi vil merke en forskjell. Næringslivet.

Jens gikk den sosialøkonomiske skolen på Blinderen hvor han avla en av de beste eksamenene i historien. Det har preget hele hans politiske tenkning og ført til at han setter makroøkonomi først, dernest mikroøkonomi.

Oppstod det en konflikt mellom mikroøkonomiske hensyn og makro, ja, da vant alltid makro. Ikke en krone for mye måtte brukes, ellers kunne det være fare for overopphetingen av økonomien.

Med Jonas mener mange at dette blir annerledes.

Som en fremtredende økonom sa til meg i forrige uke. «Jonas, han har forstått det. Det nytter ikke å holde fagforeningene nede hvis du skal sprite opp økonomien. Henry Ford doblet nesten lønnen over natten til sine arbeidere på gulvet. Hvorfor? Jo, blant annet fordi han ville at de skulle ha råd til å kjøpe bilene hans. Akkurat det har Jonas forstått.»  

Jeg intervjuet Jonas denne uken i «Det store intervjuet». Mye av intervjuet dreide seg om økonomi, og ikke minst hvordan Norge skal få fres på fastlandsøkonomien.

LES HER: - Jeg er ingen gåselver-sosialist

Stikkord her blir en aktiv næringspolitikk.

Jonas sa:

«Det ligger i «en aktiv politikk», at man er tilstede. Kunnskap, opplæring og kompetanse i næringslivet, krever aktive myndigheter, for at våre produktive næringer får påfyll av nødvendig kompetanse.»

«Det at vi har frafall av fagarbeidere, er et veldig alvorlig problem, et varsko. Det er dårlig næringslivspolitikk. Hadde vi sett lignende frafall på medisin, så hadde det vært slått alarm.»

Jonas er optimist og ser flere muligheter. Blant annet trekker han frem at det er en trend internasjonalt, at bedrifter flagger hjem produksjonen sin fra lavkostland, fordi produksjonen har blitt så avansert.

Jonas sa:

«Den krever ikke bare billige arbeidstimer, men også avanserte arbeidstimer av fagfolk, som kan jobbe tett opp mot arkitekter, ingeniører og tilpasse hver enkelt etter skreddersøm. Det er et vindu som kommer til å stå oppe kun en kort periode, og da må vi være på hugget og utnytte det.»

Jens sin «skjulte formue» på 45 millioner
Men han har et problem, som han bør finne en løsning på. Formuesskatten. Er det noe næringslivet ikke forstår en døyt av, så er det den.

I forbindelse med valget i fjor høst intervjuet jeg investor Øystein Stray Spetalen. Han illustrerte hvorfor han ikke trodde på at Jens eller det politiske flertallet, ville gjøre noe med formuesskatten, er fordi hele gjengen sitter på «skjulte» millionformuer i form av fast eiendom og statspensjoner, som verdsettes veldig lavt i forbindelse med beregningen av formuesskatten.

LES HER: - Jens Stoltenberg har en skjult formue på 45 millioner kroner

Jonas er imidlertid fullt klar over at formuesskatten i dagens innretning ikke er perfekt.

Jonas sa:

«Det fins gode argumenter for at dagens ordning har skjevheter. Men derfra å si at vi tar bort hele skatten og slutter å se på beskatning av formue, mener jeg er feil.»

Problemet i mange land er at de aller, aller rikeste, betaler veldig lite skatt, i hvert fall i personlig skatt. Når et smutthull tettes, dukker et nytt smutthull opp.

Dette har Jonas tenkt å gjøre noe med. Han har blant annet trykket venstresidens nye økonomiske guru, den franske økonomen Thomas Piketty, til sitt bryst.

Piketty mener at verdens aller rikeste bare blir rikere, mens de fattige blir enda fattigere og at det skyldes blant annet måten man beskatter de rike på, eller rettere sagt, ikke beskatter dem.

For å løse dette foreslår Piketty 15 prosent skatt på kapital og 80 prosent skatt på høye inntekter. Han vil også samordne et likt skattenivå over landegrensene, slik at man reduserer de rikes mulighet til å kunne skatte planlegge over landegrensene.

Alt dette fascinerer Jonas og er noe han vil jobbe for, blant annet gjennom OECD.

Jonas sa:

«Pikettys forslag om at man bør ha en global enighet om formuesbeskatning, er riktig tenkt, men veldig langt frem. Tanken, at vi får ordninger som hindrer smutthull og som hindrer enormt mye energi på å tilpasse seg for å unndra beskatning, det er jeg for.»

Formuesskatten vil ikke forsvinne med Jonas, men at den vil se annerledes ut, er jeg helt sikker på. Hvis ikke, vil han raskt tape næringslivet og makten.

Jeg tror at næringslivet vil gi Jonas en sjanse for å bevise at han er næringslivets mann, slik en av hans læremestere, tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, var det for rundt 25 år siden.

Jonas blir vår nye statsminister i 2017.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar